FANFARE

Meny

Fanfare er et uavhengig forlag. Fanfare har gitt ut både litteratur, musikk, film og tidsskrift.

Vi tar ikke imot henvendelser om prosjekter per telefon.


Manus og forespørsler sendes til: post@fanfare.as.

Spørsmål og svar med Heike Geissler

Forfatteren av Midlertidig ansatt forteller hvordan vikariatet på et Amazon-lager endret både forholdet hennes til arbeid og forbruk.

Foto: Adrian Sauer

Midlertidig ansatt handler om en forfatter og oversetter som tar et vikariat på et Amazon-lager i Leipzig, ikke ulikt noe som har skjedd i virkeligheten. Hva er forholdet mellom hendelsene i boken og det faktiske materialet?

– Det som er i boken er min erfaring, og hvordan jeg opplevde det, eller lærte å oppleve det, da jeg til slutt skrev boka. Da jeg skrev boka begynte jeg for første gang i livet å tvile på en forståelse av arbeid som virket så rotfestet i hjernen min. Jeg startet å utforske hva den forståelsen var, og gjorde mine første forsøk på å erstatte den med bedre ideer eller krav om langt bedre arbeidsvilkår. Måten jeg har strukturert hendelsene i boka reflekterer delvis den prosessen. Men jeg tror den viktigste delen av manuset ble skrevet med følelsen jeg hadde da jeg jobbet på distribusjonssenteret og plutselig tenkte: Jeg kan ikke gjøre dette lenger, og jeg vil ikke gjøre dette lenger.

Fortelleren tar jobben på grunn av en (forhåpentlig) forbigående økonomisk krise. Men umiddelbart begynner fortelleren å stille spørsmål ved årsakene til krisen, til hva som har rett til å kvalifiseres som en krise. Hva er grunnene til det?

– Jeg vokste opp med dogmet om at det eneste som virkelig betyr noe er arbeid. Foreldrene mine var arbeidere og jeg hadde aldri hørt om teorier om arbeid og/eller tekster som var skeptiske til 40-timers arbeidsuker før jeg var i slutten av tjueårene, vil jeg tro. Eller så hadde jeg glemt det. Det tok meg årevis å forstå hva som er feil med det arbeidende livet foreldrene mine hadde levd. Det tok enda lenger tid før jeg var i stand til å si: Det er mulig å unngå, og det må unngås. Fordi det sliter ut folk og den verdenen vi deler. Selv om det virket som jeg aldri kom til å kunne leve opp til mine foreldres ideal om et stabilt arbeidsliv, så tvilte jeg aldri på dogmet. Det var utenkelig. Selv da jeg visste mer. Det var og er mye rekonstruering som pågår i hodet mitt. Derfor trengte, og trenger, jeg alltid å stille spørsmål ved hva en krise er, hvem sin krise det egentlig er, og om jeg burde jobbe med å overkomme den, eller bare vende ryggen til og returnere krisen tilbake til avsenderen.

Ofte blir kunst – og det å være en kunstner – sett som en privilegert form for tilværelse. Til en viss grad stemmer det, til og med her i Norge, hvor den sosiale reproduksjonen er sterk i kunstfeltet, til tross for kravene om inkludering og mangfold som har kommet med offentlige støttepenger. Men selv om mange kunstnere har en privilegert bakgrunn, betyr det ikke automatisk at det å leve av kunst gir økonomisk stabilitet. På hvilken måte spiller dette inn i hvordan fortelleren forstår krisen hun er i, og arbeidet hun gjør på Amazon?

– Jeg må innrømme at uansett hvor mye jeg trenger penger og gjør meg avhengig av å tjene dem, uansett hvor nervøs jeg blir når jeg er blakk, som skjer på nesten jevnlig basis (delvis fordi jeg fortsatt ikke skjønner hvordan man håndterer penger) – så er jeg mye mer interessert i å ha et vakkert, utfordrende liv drevet av kjærlighet. Jeg vil elske hva jeg gjør som jeg vil elske den jeg er med. Selvfølgelig finnes det forskjellige nivåer og grader av kjærlighet. Men jeg kan ikke forakte hva jeg gjør eller den jeg er med. Jeg har gjort det lenge nok og er ferdig med det. Jeg arbeider kontinuerlig med å gjøre bedre valg. Da jeg skrev boka var jeg fortsatt i en prosess hvor jeg ikke visste om det var greit å velge et liv som forfatter eller ikke. Livet som forfatter virket (på grunn av bakgrunnen min) pretensiøst, eksotisk, umulig. Men jeg lærte meg – og/eller bestemte meg for – at hva jeg vil med livet mitt (å elske hva jeg gjør og den jeg er med) er noe som alle kan ønske seg i alle tenkelige felter. Jeg synes ikke det er å be om for mye.

Fortelleren beskriver, blant annet, hvordan det å bli møtt som underordnet, gjør at hun også føler seg underordet. Det er nærmest umulig for henne å opprettholde sin egen selvforståelse. Denne subtile og grundige beskrivelsen av hvordan man kan bli fremmedgjort fra seg selv (i et prekært, hierarkisk arbeidsliv) er noe av det boka får til så bra. Hvordan tenkte du om dette mens du skrev?

– Jeg husker ikke hva jeg tenkte om fremmedgjøring når jeg skrev boka. Men nå vet jeg at jeg er avhengig av sunne omgivelser. Jeg trenger gode samarbeid med vennlige mennesker. Det er hva jeg jobber, argumenterer og kjemper for. Jeg er sliten av å være omgitt av sjefer, av mennesker som bare later som at de samarbeider, og av tomme løfter.

Midlertidig ansatt er imidlertid ikke en polemikk. Boka unngår bevisst den velkjente, demoniserende retorikken om Amazon og hva selskapet representerer. Men den stiller definitivt spørsmål om hvordan strukturen påvirker menneskene som er en del av selskapet. Var det viktig for deg? Å skifte fokus fra strukturen til menneskene, til de hverdagslige detaljene ved arbeidet, på innsiden av et multinasjonalt selskap?

– Det var veldig viktig for meg fordi det var nettopp den delen jeg trengte å forstå. Jeg begynte ikke med en klart formulert idé, verken om hvordan jeg forstod arbeidet eller livet. Forståelsen for hva som foregikk inni meg ble avgjørende for å forstå strukturen. Jeg måtte forstå hvorfor jeg tenkte at mye av arbeidet vi måtte gjøre var direkte dødelig, og hvorfor jeg syntes det var så vanskelig å jobbe på Amazon. Men også: Hvorfor jeg hadde slitt med nesten alle de strukturene jeg har levd, studert og jobbet i, så lenge jeg kan huske. Jeg var så vant til å anta at feilen lå inni meg, at synet mitt var tåkete da jeg begynte å tenke at strukturene var – og er – problemet, fordi de fleste av dem ikke fokuserer på velværen til alle vesener, men kun på en økonomisk logikk.

En forandring som skjer i løpet av boka er forholdet til varer. Det er så mange av dem at man helt slutter å ville ha dem. Dette understreker hvordan forholdet vårt til varer er basert på hvor lite kunnskap vi har om produksjonen av dem. Hva slags åpenbaringer om forbruk hadde du i løpet av tiden din på Amazon, og ikke minst, da du skrev om tiden?

– Jeg ble kvalm av forbruk. Over styggheten til så mange produkter. Og hvis du tenker på hvor mye tid av livet vårt vi bruker på produkter og hvor mange menneskers tid det er snakk om, så blir det ikke noe bedre. Noen ganger følte jeg at andre menneskers behov for å kjøpe ditt eller datt gjorde dem til sjefen min, og jeg hatet dem for det. Like mye som jeg nå hater usynligheten av alt arbeidet som mennesker gjør, så jeg kan få – så vi alle kan få – de tingene vi tror vi trenger eller bare kjøper uten at vi vurderer hvorvidt vi trenger dem, ønsker dem eller ikke. Jeg forakter ikke forbruk på generell basis. Men jeg forakter sterkt det meningsløse forbruket ved å kjøpe ting som du ikke trenger eller kan relatere til.

Store deler av boken er skrevet i andreperson. På denne måten blir leseren selv tvunget til å være vikar på Amazon, til å ta en aktiv posisjon i møte med hva som skjer. Når i prosessen oppstod denne ideen, og hva tilførte det skrivingen?

– Det var så mye enklere å skrive boka med noen i den som jeg kunne gi erfaringen, den klare konteksten med steder og handlingsforløp – så denne noen både kunne vise og forstå hvorfor arbeidet er dødelig. Ikke bare for meg, og definitivt ikke bare fordi det er psykisk og emosjonelt utmattende, men fordi det understøtter den dominante, kapitalistiske verdensorden. Jeg følte meg også mindre alene da jeg skrev boka. Jeg hadde alltid dette du-et jeg kunne snakke til.

Relaterte nyheter

Flere nyheter