FANFARE

Meny

Fanfare er et uavhengig forlag. Fanfare har gitt ut både litteratur, musikk, film og tidsskrift.

Vi tar ikke imot henvendelser om prosjekter per telefon.


Manus og forespørsler sendes til: post@fanfare.as.

Spørsmål og svar med Elida Høeg

Elida Høeg syntes det var overveldende da hun fikk ubegrenset plass. Samtidig var det derfor hun ville skrive en bok – for å skrive om noe som ikke kunne vært en nyhetsreportasje.

Foto: Ángel Valiente

For å starte med det mest overordnede. Hva handler boka di om og hvorfor ville du skrive den?

– Den handler om det siste drøye tiåret i Barcelona og tjuetre ganske forskjellige folk. Siden 2008 har byen vært gjennom en boligboble med en påfølgende finanskrise, vært åsted for store protestbevegelser og en altoppslukende uavhengighetskamp. De tjuetre menneskene forteller om sin rolle i disse situasjonene og hva de tenker om dem. Jeg hadde lyst til å skrive boka fordi jeg tror formatet gir mulighet til å forstå konfliktene som har utspilt seg i byen. Og så har det gitt meg en mulighet til å intervjue folk som jeg er nysgjerrig på, men som ikke nødvendigvis ville hatt en naturlig plass i en nyhetsreportasje.

Tidlig i prosessen fikk vi en mail fra deg om at du drev med oppsøkende virksomhet på gateplan. «Med varierende hell», som du skrev. Hva slags folk var det du lette etter?

– Ja, haha, det har vært en del bomturer! Jeg har vært ute etter å finne folk som har direkte erfaringer med noen av disse svære, politiske spørsmålene. Jeg har tenkt at det vil kunne gjøre dem mer håndgripelige. En del av leteprosessen har gått ut på å bare ta tak i folk jeg har observert på gata, på møter eller i demonstrasjoner. Ringe på hos folk jeg ikke kjenner og skrive til tilsynelatende tilfeldige folk på nettet. Mange har blitt overraska over at jeg vil snakke med dem. Og selv om jeg har gått inn i en del blindveier, har de aller fleste vært sjukt rause med tida si. En fellesnevner for dem som til slutt ble med i boka, er at de virkelig ville fortelle. Ellers har de forskjellige perspektiver på ting og lever ulike liv.

Særlig jakten din på en ulovlig utleier på Airbnb gikk litt skeis. Hva skjedde?

– I Barcelona har det vært en greie at småshady businessfolk har kjøpt opp leiligheter for så å leie dem ut på Airbnb ulovlig, som en slags svart hotellvirksomhet. De driver uten fullt navn, eller med falskt navn, så for å komme i kontakt med dem gjaldt det å booke seg et rom selv. Jeg bestilte et rom og troppet opp der, men ble tatt imot av to damer som jobba for han som jeg egentlig ville ha tak i. De ble veldig stressa da jeg sa jeg var journalist, og jeg følte meg som en inntrenger, men hos feil folk. Så jeg dro med en gang. Det var jo ikke disse jeg skulle snakke med.

Til slutt fikk du likevel til et intervju med utleieren de jobbet for, under et annet navn.

– Ja, jeg ble egentlig overrasket over at han gikk med på å snakke. Det samme gjelder en banksvindler, en politibetjent og et par eiendomsspekulanter. Mange er motstandere av det de gjør, og de vet det. Jeg tror kanskje noen av dem har hatt et behov for å forklare valgene sine, hvorfor de tenker som de gjør.

Du hadde et veldig klart instinkt om at det ikke skulle være bilder av dem som snakker i boka. Hvorfor det?

– Jeg har villet at leseren skal kunne se dem for seg, at de ikke blir definert av et bilde. Jeg liker at det er en samling av stemmer, fortellinger, ikke ansikter. Som en av dem jeg intervjuer sier: Det hun forteller om skjedde med hennes familie, men kunne like gjerne vært noen andres historie, for det er noe som mange familier har gjennomgått.

En krise leder gjerne til en ny krise som leder til enda en ny krise. Men årsakene, forklaringsmodellene, flytter seg gjerne sammen med krisene. Sånn kan man tolke kjeden av historier som fortelles i boka. Eller?

– Det er komplisert, for krisene jeg beskriver har årsaker og konsekvenser som strekker seg utover plassen de får i boka. Det er vanskelig å si at det ene fører direkte til det andre, men det ene er i hvert fall formet av det som kom før. Ut av finanskrisen sprang det protestbevegelser som etter hvert ble til nye, politiske partier. De gjorde topartisystemet til historie og fragmenterte den politiske virkeligheten, som igjen ble til en institusjonell krise. Men selv om den økonomiske krisen offisielt var over, hang mange av konsekvensene fortsatt igjen: Arbeidslivet var prekarisert, boligsituasjonen var mer utrygg.

På et tidspunkt sa du at du hadde fått ærefrykt for prosjektet. For å bøte på det, tok du heller på deg noen «kjappe journalistikk-oppgaver». Hva var det med bokformatet som var uvant?

– Det føltes overveldende å ha nesten ubegrenset plass, eller i hvert fall mye mer plass enn jeg er vant til. Alt kan bli med, men hva skal med? Alt kan jo ikke egentlig være med heller, hvor måtte jeg begrense meg? Det er også utrolig innfløkte temaer som er viktige for mange rundt meg i Barcelona, som jeg fikk ærefrykt for å skulle formidle hjem til Norge. Jeg gjør det som journalist, men da har jeg hele tiden muligheten til nye artikler. En bok er mer satt, mer endelig. Jeg har visst fra starten at jeg ikke kunne gi en uttømmende sammenstilling av alt som har skjedd, og heller ikke inkludere alle perspektiver. Jeg har måttet ta valg. Det har vært vanskelig, og derfor har jeg stirret mye inn i skjermen og opp i taket. Eller begynt å jobbe med helt andre ting.

Noe annet du gjorde var å inngå avtale om sosial kontroll med en på kontorfellesskapet ditt?

– Ja, haha! Det var så enkelt som at vi møttes til samme tidspunkt på morgenen og sa hva vi hadde tenkt å gjøre den dagen. Og så kunne vi shame hverandre vennskapelig på slutten av dagen om vi hadde funnet på noe helt annet. At noen kunne se skjermen min hjalp også, sånn ble det vanskeligere å sitte og gjøre oppdagelsesferd på google street view (det er min prokrastineringsgreie).

De siste rundene av boka måtte gjøres innestengt i leiligheten din, under portforbud i Barcelona. Hvordan var det?

– I begynnelsen trodde jeg det kom til å bli vanskelig, jeg er ikke vant til å være så mye inne. Jeg ble gæren av å ikke kunne gå ut og ta luft, så det var noen svarte øyeblikk der. Da helsesystemet var på bristepunktet var jeg bekymra for familie og venner. Men jeg selv hadde en veldig enkel situasjon i forhold til mange andre. Og etter hvert som situasjonen begynte å stabilisere seg fikk jeg faktisk en slags ro.





Relaterte nyheter

Flere nyheter