FANFARE

Meny

Fanfare er et uavhengig forlag. Fanfare har gitt ut både litteratur, musikk, film og tidsskrift.

Vi tar ikke imot henvendelser om prosjekter per telefon.


Manus og forespørsler kan sendes til: post@fanfare.as.

Spørsmål og svar med Maria Lokna

Maria Lokna skapte to karakterer så hun kunne tenke på norsk når hun var i Frankrike, og ha med seg Frankrike når hun var i Norge.

Foto: Signe Fuglesteg Luksengard

Hva handler Full fortapelse om?

Den handler om to mennesker som flytter på seg. Josefine er en kultur- og språkinteressert person som flytter fra nord til sør, Norge til Frankrike. Guillaume er en ung musiker som reiser fra sør til nord, fra rivieraen til Paris. De blir på hver sine måter oppslukt og formet av de nye omgivelsene. Ingen går gjennom en forandring uten gnisninger, både indre og ytre, og begge karakterene blir konfrontert med seg selv på veien. Etter en stund havner de inn i en slags hjemløs tilværelse, dersom et hjem også kan tolkes som tilhørighet til et språk, en identitet og en kultur.

Da du nærmet deg slutten sa du at det kom til å bli rart å være ferdig. Guillaume og Josefine, og altså hovedkarakterene i boka, var jo nesten blitt som gode gamle venner?


Dette er nok helt innlysende for mennesker som har vokst opp med bein i forskjellige kulturer eller språk. For meg var det overraskende hvor splittende og ensomt det ble å veksle mellom kulturer, spesielt rart var det at jeg hadde havnet i denne situasjonen helt på egen hånd. Jeg hadde kanskje en naiv idé om at det ville føles selvrealiserende å nærme seg en ny kultur eller noe. Spennende og oppklarende, selv om det uten tvil var dét også. Jeg hadde ikke tenkt at det samtidig betydde at jeg mistet noe annet. Guillaume og Josefine ble som en mellomverden hvor jeg kunne tenke på norsk når jeg var i Frankrike, og være i Frankrike når jeg var i Norge. Ikke minst kunne jeg prosessere tanker, usikkerhet og humor gjennom dem. Det er mye som blir komisk når man gjør raske forflytninger mellom kulturer og språk. Noen ganger kan man komme til et punkt hvor absolutt alt blir absurd, og ingen sosiale spill gir mening lenger. Karakterene ble kanskje født ut av denne absurditeten. Og så tilbragte jeg mye tid med dem, da. Det gjør man vel med gode gamle venner.

Guillaume flytter fra Cagnes-sur-Mer til Paris, mens Josefine flytter fra Norge til Frankrike. Hva tenker du står på spill når de flytter på seg?


Det vanskeligste er å balansere mellom å tilpasse seg det nye og holde fast på seg selv. Det er spesielt én karakter i boka, madame Berger, som symboliserer denne autoriteten man møter på et nytt sted, og underdanigheten, eller maktesløsheten, man blir presset inn i. Uansett hva man tenker om hva som er riktig og galt, fint og stygt, kult eller teit, har det kanskje ikke noen verdi dersom de nye omgivelsene ikke tenker det samme. Så hva gjør man da? Kjemper imot, eller lukker øynene og lar seg føre av gårde? Begge karakterene er så dratt mot sine nye omgivelser at de ikke klarer å stoppe. Guillaume er en intuitivt åpen og nysgjerrig person, som er tiltrukket av ulikheter, kaos og forbauselser, så han absorberes inn i musikkmiljøet i Paris, og skjønner ikke hvordan det har virket inn på ham før senere. Josefine er mer tilbakeholden, og stritter mer imot. Likevel forstår hun ikke at hun har forandret seg før hun havner i en kunstsamtale hun trodde var hennes, men som hun nå ikke forstår. Da er det som om hun nesten skammer seg over forandringen. Jeg tror ikke dette bare gjelder kulturforskjeller mellom land, men også når man flytter seg gjennom klasser, generasjoner, byer eller sosiale lag. Jeg var veldig inspirert av filmen Le Goût des Autres (De andres smak), fordi den handler nettopp om å bevege seg mellom smaker. Det kan være subtile forflytninger, men det er likefullt merkbart og sårbart for dem det gjelder.

Vi hadde tidlig en hypotese om at boka handlet om form versus innhold, noe som ga mening, men som vi også var litt usikre på om var spesifikt nok. Hva tenker du om dette nå?


Når jeg har hørt på musikk og skrevet musikkanmeldelser, har jeg ofte grublet over hva jeg egentlig lytter etter. Jeg kan høre på en sang eller et album som et sett med instrumenter, klanger og rytmer, eller som en representasjon av noe som finnes uti verden eller inni meg selv. Tidlig i skriveprosessen hadde jeg en abstrakt idé om at Guillaume skulle være opptatt av form, håndverk, estetikk og teknikk, mens Josefine skulle være opptatt av innhold, budskap og samfunnsmessig betydning, og at disse skulle krasje med hverandre. Jeg vet ikke om det var strømninger i kulturen som gjorde at jeg følte at disse tilnærmingene var rivaler. Det har jo blitt en klisjé å debattere kunstneren versus verket, men likevel kommer denne debatten alltid tilbake, og stopper alltid opp på samme nivå. En filosofiprofessor jeg hadde var veldig opptatt av at man aldri skulle snakke om et verk uten å inkludere de materielle sidene av det. Hva som gjør en film til en film, eller en sang til en sang. Det føltes oppklarende for meg. Form har også en egenverdi. Ikke bare ved at den utvikler et godt håndverk, men også i en samtale. Det er ikke så lett å diskutere med noen om hvorvidt budskapet er viktig, uten samtidig å angripe følelsene til den andre personen, eller til kunstneren som har laget verket. Men det er enklere å snakke om en teknikk, et håndverk eller en fargesammensetning som vi liker eller ikke. Det blir levende samtaler av den slags. I hvert fall en kontinuerlig dynamikk, hvor vi blir kjent med hverandres smaker og ulikheter. Det aller mest skremmende er kunstsamtaler der alle er enige, synes jeg.

På hvilken måte har disse spørsmålene noe med Frankrike og Norge å gjøre?


Da jeg kom til Frankrike, syntes jeg kulturen var besatt av form. Setningsoppbyggingen, høflighetsfrasene på butikken, eller hvordan dagene fulgte fastsatte måltider som lunsj og middag. Det var strengt og totalitært. La meg få spise når jeg vil, liksom! Jeg syntes også kunstsamtalen virket fastsatt i kategorier som vakkert eller stygt, bra eller dårlig, genialt eller patetisk. Det var som om jeg strittet imot, men på et tidspunkt var det som om motstanden smuldret opp. Jeg begynte å like sider av den franske kunstsamtalen som jeg tidligere syntes var gammeldags og elitistisk, som at den verdsetter ekspertise, profesjon og håndverk. Den er grundig, henger seg opp i detaljer, sier seg ikke fornøyd og jatter aldri med. Franskmenn er veldig sta folk. Brødet skal koste 1,20 euro og lunsjen skal inntas mellom tolv og to. Sjefer, markedskrefter og trender får bare rette seg etter det. Jeg elsket at jeg skulle spise søndagslunsj klokka tolv presis, men at det ikke var noen flere krav enn det. Stemningen kunne være forferdelig, folk kunne være sure og uenige. Likevel var det en vellykket lunsj. Det var som om rammene var strenge nettopp for at kulturelle ulikheter, diskusjoner og sosialt kaos skulle kunne herje fritt innenfor, og dette syntes jeg var frigjørende. Kanskje jeg bare var blitt slukt av kulturen på et tidspunkt. Da jeg dro hjem igjen, var det plutselig der jeg opplevde at de sosiale rammene og formene var strenge og stramme. Men det handlet om helt andre ting.

Du har holdt på lenge med romanen. Og hver gang du leverte et nytt utkast var det som om det var en litt ny bok. Du gikk liksom ikke tom for ideer. Hva tror du det kom av?


Jeg var kanskje i en omveltning, hvor jeg lærte nye ord og uttrykk hver dag, og ikke minst hadde mistet definisjonsmakten på en helt banal måte, for noen ganger klarte jeg jo ikke sette ord på hva jeg mente på fransk i det hele tatt. Jeg forelsket meg i den franske kulturen, og akkurat som en forelskelse, blir man som en svamp som trekker til seg absolutt alt ved den nye personen. Måten personen beveger seg eller snakker på, hva den leser og lytter til, historie og meningsutvekslinger ... alt får en eller annen dyp betydning. Derfor var det kanskje som om boken utviklet seg i takt med meg selv. Eller så er jeg bare en ineffektiv skribent, som skriver på en veldig lite bærekraftig måte. Det kan også være tilfelle. Jeg har nok et lite høytidelig forhold til min egen skriving, der jeg ofte føler at jeg kaster ting ut og må plukke opp delene etterpå.





Relaterte nyheter

Flere nyheter