FANFARE

Meny

Fanfare er et uavhengig forlag. Fanfare har gitt ut både litteratur, musikk, film og tidsskrift.

Vi tar ikke imot henvendelser om prosjekter per telefon.


Manus og forespørsler sendes til: post@fanfare.as.

Utdrag fra Håpet er i gatene

«Jeg flyttet ut av rommet jeg sov på og inn på barnerommet med køyeseng, så det andre skulle bli ledig.»

«Martí Torres» (51) – ulovlig utleier på Airbnb

«Martí» har trettito rom listet på Airbnb sin nettside. Rommene er store, med mye lys. De er moderne innredet og ligger i finere strøk i Barcelona. Noen gir tilgang til takterrasse eller badebasseng, andre er rett ved stranda. Rommene ser like ut selv om de ligger i forskjellige områder. De har samme lampe, samme lenestol, samme sengetøy. Teksten som beskriver rommene er også lik. På rubrikken som sier om utleieren har lisens til å leie ut eller ikke, står det «unntatt». Profilbildet til Martí viser ikke ansiktet hans, men en solnedgang.

Et rom ved stranda i bydelen Poblenou koster hundre og syttiåtte euro for én natt. Etter å ha bestilt, får jeg en automatisk mail som ønsker meg velkommen til Barcelona på engelsk, spør når jeg vil sjekke inn, alt det vanlige. Så kommer det en merknad: «Vi ber om maksimal diskresjon overfor naboene. På samme måte som i andre byer, er det nå en kritisk situasjon når det kommer til turistleiligheter. Selv om det ikke er ulovlig å leie ut: Hvis noen spør, har du IKKE leid et rom. Du er min gjest, min venn. På den måten hjelper du meg å unngå unødvendige misforståelser». Vi avtaler innsjekkingstid. Jeg får ikke adressen til leiligheten, men beskjed om å møte opp foran en italiensk restaurant i nærheten. Samme dag som jeg skal sjekke inn, får jeg en melding fra Martí om at det er partneren hans som kommer for å møte meg, fordi han selv er opptatt. Det er en kvinne i femtiårene. Vi tar heisen opp i femte etasje, og hun viser meg leiligheten. Den er luftig og skinnende ren, med stor balkong og utsikt over byen. Det er tre typer frokostblanding i matskapet, frisk frukt i kurven på kjøkkenet, Netflix på flatskjermen, ett håndkle til badet og ett til stranda. Kvinnen gjentar at jeg skal si at jeg er en venn på besøk om naboene spør. Hun forsikrer meg om at det er Martí som bor der, selv om han ikke er der nå. Hun gir meg nummeret hans i tilfelle det er noe.

Etter å ha funnet ut av hva adressen er, søker jeg den opp i de lokale myndighetenes register over turistleiligheter med lisens. Det er ingen leilighet registrert på adressen, altså leies den ut ulovlig. Jeg ringer «Martí», som går med på å intervjues under et annet navn.

En uke senere møtes vi på en strandkafé. Det er midt på dagen og strålende sol. Havet ligger og skinner foran kafeen, turister med sandaler og håndkle over skulderen er på vei ned til stranda. Vi sitter ute i det ene hjørnet av kafeen, så langt unna de andre gjestene som mulig. Martí har barbert hode, kort skjegg og svart piqué- skjorte. Han bestiller en clara, øl med sitronbrus i, og ser rundt seg. Han holder blikket lenge og forsikrer seg igjen om at intervjuet er anonymt før han begynner å snakke.


Jeg var forretningsmann, men finanskrisen ruinerte meg. Jeg hadde et selskap som drev utleie av luksusleiligheter. Jeg eide tre forskjellige, de var noen av de mest luksuriøse i Barcelona. I tillegg hadde jeg et selskap som leide ut båter og biler: Jaguarer, Ferrarier og yachter. Folk trodde jeg var millionær, men jeg var ikke det. Jeg opererte med en rekke kredittlån og var avhengig av bankene. Da krisen kom fikk jeg ikke fornyet låneavtalene. Først krevde den ene banken at jeg betalte ned seksti tusen euro på dagen. Det er mye penger når du ikke har noe i bakhånd. Jeg klarte det ikke og ble svartelistet i betalingsregisteret. Da ville ikke den neste banken fornye låneavtalen min heller, og sånn fortsatte det. Etter hvert ville ingen gi meg lån lenger. Jeg fikk ikke betalt ned på avdrag og leasing-utgifter på noen av eiendommene mine, bankene konfiskerte dem, og prisen jeg fikk igjen var lavere enn den jeg skyldte. Jeg satt i gjeld opp til halsen. Det var ingen vei ut lenger. Det var sånn jeg mistet alt.

De sa at krisen kom til å komme, men jeg trodde ikke på det, eller jeg kunne ikke se for meg at det kom til å bli så hardt. Jeg tenkte at jeg hadde klart meg gjennom dårlige tider før, og at jeg alltids ville finne en måte å berge meg på. Sånn ble det ikke. Det ble ti harde år. Nå har det kommet en lov som gjør at du kan renvaske navnet ditt etter å ha gått konkurs, men det fantes ikke da. Jeg kunne ikke åpne en egen bankkonto, langt mindre starte et nytt selskap. Det var som å være utstøtt på livstid. Jeg hadde vært forretningsmann hele livet, entreprenør. Jeg hadde vært i de fleste sektorer: eiendom, reklame, finans. Dratt til Sveits og Panama og åpnet selskaper og kontoer derfra. Reist rundt i verden som finansmann. Men jeg hadde ikke noen CV jeg kunne søke jobb med.

Jeg var nede i et hull, nede i gjørma. Klarte ikke å betale min egen husleie, ble kastet ut, flyttet hjem til foreldrene mine. Mistet bilen, hadde ikke penger til å kjøpe billett på bussen. Første gang jeg ble tatt for å snike ble jeg flau. Så begynte jeg å venne meg til det. Jeg tok småjobber, gjorde spørreundersøkelser på gata og solgte støvsugere på døra hos folk. Å gå fra å ha hatt flere selskaper og sirkulert i luksussektoren til det ... Det var en stor overgang. Jeg var fortvilet.

Det var da, for rundt tre år siden, at foreldrene mine kom med forslaget om å leie ut et rom i leiligheten. De hadde hørt at man kunne tjene greit med penger på det gjennom Airbnb, og tenkte det kunne være en inntekt for meg. Før jeg flyttet inn hos dem, hadde jeg aldri bedt dem om noe. Men etter at jeg begynte å bo sammen med dem, hadde de hjulpet meg økonomisk. Jeg ville ikke at det skulle fortsette sånn, eller, jeg ville i hvert fall bidra. Jeg flyttet ut av rommet jeg sov på og inn på barnerommet med køyeseng, så det andre skulle bli ledig.

I begynnelsen likte jeg ikke tanken på å leie ut. Hvem er det som vil dele hjemmet sitt med fremmede? Som kan ta tingene dine og skitne til badet ditt? Det er bare desperate mennesker som gjør sånt. Men vi er optimister i familien min. Å være optimist er ikke det samme som å være positiv; fornøyd uansett. Å være optimist vil si å etterstrebe det optimale i enhver situasjon. Foreldrene mine hadde det også vanskelig økonomisk. De hadde drevet en sportsbutikk de siste tiårene, men etter hvert gikk den så dårlig at de måtte legge ned. De pensjonerte seg uten å sitte igjen med noe. Så vi bestemte oss for å prøve. Jeg forberedte meg mentalt, sa til meg selv at det kunne bli kult å bli kjent med nye folk fra andre land, ta dem med til nye steder, øve på å snakke engelsk. Og det gikk egentlig greit. Etter hvert ble det den nye hverdagen. Foreldrene mine bestemte seg for å flytte til et landsted de hadde utenfor byen, så kunne jeg leie ut deres rom også. Etter hvert som jeg fikk spart opp nok kapital, begynte jeg å se etter nye leiligheter jeg kunne leie. Store leiligheter med mange rom. Jeg fikk på plass kontraktene etter en stund og begynte å leie ut leilighetene på Airbnb, rom for rom. Nå administrerer jeg ni leiligheter med høy standard. De er dyrere enn dem man vanligvis finner på Airbnb, mer luksuriøse. Det er ikke lov, og de fleste huseierne jeg leier av, vet ikke at jeg gjør det. Men noen ganger må man gjøre illegale ting av ren nødvendighet. Alternativet mitt ville vært å stjele.

Jeg har fem personer som jobber for meg, svart. Jeg betaler dem godt. To gjør innsjekk, to rengjøring og én fikser ting som går i stykker. Alle leilighetene blir rengjort hver dag. Et par av dem har flyttet inn i leilighetene jeg leier ut. Det blir enklere å administrere da, om de er der mesteparten av tiden. På den måten har de et skikkelig sted å bo også. Det er vanskelig å finne rimelige leiekontrakter i Barcelona nå for tiden. De som har det trangt økonomisk må ofte flytte inn steder med lite lys, hvor det er fukt ... De bor ikke som konger i leilighetene heller, men de bor ordentlig. Vi prøver å ikke plage noen. Likevel er vi i konflikt med naboene og byrådet. Byrådet gjør alt de kan for å gi et dårlig inntrykk av Airbnb, de tar ikke innover seg at det er stor forskjell på hvordan folk leier ut. Jeg leier ikke ut hele leiligheter for eksempel, men rom for rom. På den måten slipper jeg som regel fester og bråk, fordi gjestene ikke kjenner hverandre og respekterer hverandres privatliv. De er rolige, og de forstyrrer ikke naboene. Men for byrådet har det ingenting å si. De ser trillekoffertene og ser et problem. Det er det samme med naboene. Det har ikke noe å si for dem om turistene er brysomme eller ikke. Om byrådet sier at de skal anmelde, da gjør de det, det er automatikk. De får ikke noen premie for det eller noe, de er bare tro mot systemet. Samfunnet gjør oss til sauer. De tenker de er gode borgere, men hva er godt med å anmelde noen som ikke har plaget deg?

En gang, da en som jobber for meg skulle ta med noen turister opp i en av leilighetene, nektet naboene å slippe dem inn i heisen. De måtte gå opp trappene til femte etasje med bagasje og alt. I en av de andre leilighetene dytter naboene flygeblader under dørsprekken hver dag, hvor det står at leiligheten er ulovlig utleid. Turistene blir bekymret og spør meg om det stemmer. Jeg svarer at nei, det er bare naboene som prøver å presse oss ut. I en tredje leilighet har de leid inn en sikkerhetsvakt som spør alle gjestene som prøver å bade i bassenget om hvor de bor. Om de sier de bor i leiligheten jeg leier ut, får de ikke bade. Men det er greit for meg, jeg bare slutter å annonsere at det er badebasseng på Airbnb-siden.

Husleiene stiger i Barcelona, markedet endrer seg. Det er en utvikling det ikke går an å stoppe. Byrådet prøver å bremse den. Jeg tror ikke det har noe for seg. Da bilene kom, sluttet folk å bruke hest og kjerre. Om noen tiår er det kanskje ingen som eier en bil lenger, de kommer kanskje og henter deg hjemme i stedet, som en taxi. Bilene blir kanskje førerløse, eller flyr som droner. Det er som en elv det ikke går an å demme opp. Hvis du prøver, sprekker demningen og vannet renner forbi likevel. Hotellsektoren trodde at den aldri kom til å endre seg, og det har gått flere århundrer uten store forandringer. Nå skjer det. Et foretak kan vare i fem år, og så er det ikke marked for det lenger. Alt endrer seg hele tiden, og ingen vet hva det neste er. Foreldrene mine drev butikk i femti år og det gikk bra. De åpnet flere filialer. Plutselig sluttet kundene å komme til butikkene. De kjøpte det de trengte på nettet i stedet. Nå er dét den nye situasjonen. Det er ingenting å gjøre med, det går ikke an å gå tilbake. Jeg tror reguleringen byrådet holder på med kommer til å slå tilbake på dem.

Det har blitt vanskeligere og vanskeligere å holde på. Jeg har blitt anmeldt flere ganger og har flere juridiske prosesser gående samtidig. Jeg blir ringt opp av advokatene til dem jeg leier av, de prøver å få meg til å skamme meg for det jeg gjør. Men jeg bryr meg ikke, jeg har blitt vant til å gjøre det jeg må uten å rødme. Det har blitt en egen måte å leve på, det å ikke la det gå inn på meg. Jeg har leid inn en gruppe jurister som tar seg av anklagene for meg. De er dyre i drift, men de gir meg en viss ro. Hvis ikke blir det så mange telefoner.

Foreldrene mine hjalp meg økonomisk, nå hjelper jeg dem. Jeg mener det er viktigere å være et godt menneske enn å tjene penger. De som anmelder meg tror sikkert ikke jeg tenker sånn, og de tror nok at jeg er et dårlig menneske. Men jeg har ikke prøvd å skade dem på noen måte. Ta huseierne, for eksempel. Om ikke de hadde satt i gang en rettsprosess mot meg, hadde ingen fått vite noen ting. De hadde fått pengene sine, jeg også. Jeg prøver alltid å få folk rundt meg til å smile og behandle dem som jobber for meg bra. Jeg gjør det for at de skal være fornøyde og ikke begynne å jobbe for noen andre, men det er fortsatt gode handlinger. Ingen gjør altruistiske gjerninger av seg selv. Vi mennesker er egoistiske, alt vi gjør er for å få noe annet tilbake. Jeg pleier å gi noen mynter til fyren som tigger der jeg bor, og jeg gjør det for å føle meg bra. Det er sånn mennesker fungerer. Myntene er like mye verdt uansett.

Da jeg begynte å leie ut rom på Airbnb, tenkte jeg at jeg kun skulle drive med det et par år, til jeg hadde spart opp nok til å starte noe nytt. Jeg tenker å begynne å fase det ut neste år, og i hvert fall slutte å leie ut rom hjemme. Jeg har en sønn, han er fem år gammel. Folk sier det ikke er bra med så mange fremmede rundt ham. Jeg er ikke enig i det. Han er sjenert i begynnelsen, gjemmer seg bak meg, men så kvikner han til. Han har blitt vant til å være rundt nye folk nå, voksne mennesker, jeg tror han liker det. Men jeg har uansett bestemt at jeg skal slutte med utleien litt etter litt, det er så mye styr. Når jeg har spart opp nok, begynner jeg med noe annet.





Relaterte nyheter

Flere nyheter